Bestemorsvingen

Fra Bestemorsvingen i Hopen til Kjerran

 

* En liten julefortelling….

 

Storsvingen i Hopen ble kalt for Bestemorsvingen. I vår familie. Litt usikkert hvorfor. Men det vi vet – og husker – er at vår bestemor – når vi kjørte henne heim etter en bytur - alltid gikk ut av bilen og tok til fots når vi kom til innerste gården i Hamran. Så tok vi henne på ved Hopsbutikken. Motsatt gikk hun av ved butikken og ble ”fisket opp” etter svingen. Veien var særdeles smal på denne strekningen og svingen var usedvanlig knapp. Da kjentes det bedre for en 75- åring (bestemor) å følge ”kyststien” over flomålet. Vi ungene mener å huske det var fordi pappa en dag møtte en bil midt i svingen, hvorpå han ble tvunget til å rygge til møteplassen før Hamran. Noe bestemor likte dårlig. Tidsepoken vi skriver er tidlig på 1950-tallet. På denne tida var det kolonnekjøring i Hamran. På ”hel” time innover til Tverlandet og på ”halv” time utover mot byen, slik jeg husker det. Dette ettersom det var umulig for to biler å passere hverandre. Jeg kan minnes at, når vi skulle besøke bestemor, stresset vi litt for nå Vikan på heltime (eks. klokka ett), ellers måtte vi vente en time til neste kolonne ble sendt av gårde.

 

Å komme innover til bestemor i Kjerran på Løding var en sann glede for oss barn. Særlig til jul. Jeg minnes første jula etter at vi hadde fått bil. Året var 1951. Tradisjonen var å dra innover en tur til bestemor på julaften formiddag. Vanligvis med bussen. Men jula 1951 hadde vi fått bil. En velbrukt Ford Eifel. Vi hadde bilen fylt med blomster og gaver som var ”budsendt” innover til familiene rundt om på nabogårdene, dermed minnes jeg at vi var litt seint ute denne julaften og måtte vi vente i nærmere en time i skikkelig austavindsrokk, fram til ny kolonnekjøring (muligens kl 14). Bestemor, som var enke, bodde delvis alene på det lille småbruket i Kjerran- Men på loftet bodde Kristine periodisk, når hun ikke jobbet på aldershjemmet i byen. Kristine var en ”gammel-tante”, kusine av min bestefar på farsiden.

 

Det er så rart hva man minnes, men jeg ser for meg situasjonen denne julaften. Det snødde. Vi parkerte bilen på Skarsvollen, stakk innom og sa god jul. Leverte julegleden og ruslet over til bestemor. Det steg røyk ut av skorsteinspipa og luktet jul på lang avstand. I kjøkkenet satt bestemor i gyngestolen og rugget med et blå- og hvit stripet sønadagsforkle. Gammeltante Kristine satt på kjøkkenkrakken ved magasinovnen, klar til å varte oss opp. Min bror og jeg krøp i fanget til bestemor og gynget og gynget og gynget… på kjøkkengyngestolen med de lange meiene. Så bar det inn i den lille spisestua. Der var bordet nydelig dekket, dandert med smånisser og småkaker og skiver med hjemmelaget kjøttrull. Men julepakkene var skjult i kammersstua. Først måtte vi innta et lite måltid.

 

 

Så kom stunden jeg hadde ventet på. Juletreet skulle åpenbare seg. Og – vi skulle få et glimt av julepakkene vi skulle få med oss til byen. Omsider ble draperiet til den lille kammersstua trukket til side. Og der sto det. Juletreet. Et herlig lite furutre. Pyntet med lysende kulørte ”sukkertøypærer” fra Amerika. Med en ny liten landsby i papp på et bomullsteppe under. Nytt av året. Gave fra barn og barnebarn i Amerika! Her befant seg Jesusbarnet, Josef og Maria, engler og nisser i skjønn forening. Det dekte omtrent hele golvet i den lille kammersstua. Min amerikaniserte bestemor hadde stor sans for mangfoldet, etter at hun hadde bodd der noen år, blant fire barn som hadde utvandret. Hun ”mollkoste ”seg over denne fantastiske presangen som hadde rukket fram til jul.

 

Jeg minnes at jeg ble stum. Tårene silte etter hvert. Det var så vakkert. Jeg klarte ikke å finne ord. Men- så ble det brått slutt på undringen. Pappa mente at vi måtte komme oss hjem til byen. For å nå ”times-kjøringa” tilbake. Da var det jeg kom på julepakkene. Skulle vi ikke få dem med oss?

 

Gode, snille, lure bestemor og gammeltante Kristine klarte å holde oss i spenningen til siste øyeblikk. Ingen julepakker denne gang. Julegaven denne gang var ment å skulle være juletreet med de nye amerikanske sukkertøypærene- og åpenbaringen med den nye lille amerikalandsbyen. Vi kjørte hjem med litt ”hakeslepp”. I hvertfall min bror og jeg.

 

Men da julekvelden kom hjemme i byen dukket sekken fra bestemor frem. Pappa hadde klart å snike den inn i bilen uten at vi så den. Og jeg tenker min gamle bestemor og gammeltante Kristine humret godt da vi dro av gårde. Tilbake gjennom bestemorsvingen og Hopshamran. I en gammel Ford Eifel. Og de gledet seg sikkert stort over at de hadde klart å lure oss denne jula også.

 

Kirsten Limstrand