Skålbones 1971

i Avisa 1971

 

Omkring en gammel fartøysbedrift på Skålbones

 

 

Jakt “Ingeborg” ble bygd på Øvrevik Verft, Tustna på Nordmøre, i 1896

Nordlandsposten 04.06.1971 Erling Sæther og Ola Nergaard.

 

Bodø ligger ved havet, men har aldri vært en sjøfartsby av betydning. Det er påfallende hvordan byen vender sjøen ryggen. Kaianlegg og brygger ligger der avsperret fra hovedgatens pulserende liv av store forretningsbygg som betegnende nok har fasaden vendt bort fra havna.

Man kan lure på om det er den sure vestavinden som har virket på planleggerne slik at vi ikke har tatt et sammenhengende romslig kaiareal langs sydsiden av havnebassenget og med forretninger og kafèer vendt utover mot livlig ferdsel fisketorg og brygger.

Fiskehavna er for lengst overbefolket og Fylkesutvalget har havnefogsens prosjekt om ny fiskerkai.

Nordlendingen er blitt landkrabbe skrev Halvdan Koth en gang. Med det mente han at bilen har avløst robåten som fremkomstmiddel for kystens folk og i kollektivtransporten blir rutebåten erstattet av buss og bilferge. Sjøen er ikke lengre den viktigste ferdselsvei. Men Bodø og Salten har en sjøfartstradisjon.

Denne tradisjon er i første rekke knyttet til fisket og fiskebåten. I eldre tid dessuten til jekta og jektefarten på Bergen.

Fra midten av det forrige århundre blir jekta avløst av mere moderne seilfartøy, den enmastede jakta og den større tomastede galeasen.

Men jekta forbindes med transport av tørrfisk, hører jakta og galeasen sammen med klippfiskproduksjon og sildefiske.

I 1860 og 70 årene var det uvanlig rikt sildefiske på Nordlandskysten. Silda brakte rikdom og foretaksomhet til kystdistriktene, og skaffet nordlendingen kapital til å etablere seg som fiskekjøper og klippfiskprodusenter. Den betydning disse sildeåra hadde for Bodøs utvikling kan neppe overdrives. Først da kan vi se at byen ble levedyktig. Klimaet i ytre Salten er gunstig for klippfisktørking, det normale har vært tørre vårmåneder med langvarig tørkende østavind.

Slik var det i allfall den gang da det inn Saltenfjorden kom skipperleier og tørkeplasser på nær sagt hver gård, med brygger , sjøhus og fartøyer.

Disse skipperne drev ikke bare med klippfisk, de hadde gjerne notbruk også og drev med oppkjøp og salting av sild. I dette spilte etter hvert jakta og galeasen en vesentlig rolle. Skutene var kjøpefartøyer i Lofoten, og de transporterte den ferdigtørkede klippfisken til utskipningshavnene, i første rekke Kristiansund. Under sildefisket var jakta losji og saltefartøy.

Det ervervskomplekset som vi har skissert her varte bare en 60 til 70 år. Ut gjennom mellomkrigstida dabbet det av, og etter siste krig ble det slutt både med landnotbruk og bergtørking av klippfisk.

Men mange halvt nedfalne brygger langs Saltenfjorden står ennå og minner om en betydningsfull periode i distriktets erhvervsperiode. En del av de gamle jaktene og galeasene har overlevd, motorisert, avrigget og sterkt ombygd, går de som frakteskuter langs kysten.

En av de gamle fartøysbedriftene fra jaktefartens glanstid har ennå overlevd, og kunne feire hundreårsjubileum i fjor. Dagens reder er Per Johan Skålbones på Skålbones, og fartøyet er frakteskuta Alette, tidligere seiljakt.

 

Bedriften ble startet i 1870 av Peder Berteus Pedersen, Skålbones, bestefar til P.J.Skålbones. Peder begynte virksomheten med jekta Haabet. Med den seilte han til Lofoten og kjøpte råfisk for tilvirkning til klippfisk, som ble fraktet til Kristiansund og solgt til eksportørene. Haabet som lastet rundt 15000 stk fisk ble avhendet i 1877, samtidig fikk han sin første jakt, Guri Marlene, som kunne ta 22.000 stk. fisk og i 1884 den noe større Karine, som han drev sammen med sønnen Erik Pedersen.

Peder Berteus døde i 1892, og hans yngste sønn Julius Skålbones overtok forretningen som han fortsatte i fellesskap med Erik Pedersen. Den alt omtalte Alette ble anskaffet i 1899, og i 1909 ovrtok Erik Pedersens sønner Emil og Johs. Høiskar farens part i forretningen, og Per Johan Skålbones etterfulgte sin farr Julius, da denne døde.

Frakteskuta "Alette", tidligere seiljakt, bygget på Varaldsøy

Klippfiskbedriften på Skålbones tok slutt i begynnelsen av 1950-åra, som det ble slutt med bergtørking av fisk. Det var heller ikke mulig å få kjøpt fisk til fartøy lengre, fiskerne foretrakk å levere i land.

Kjøpefartøyene seilte til Lofoten i januar, og lå gjerne til påske. Mannskapet var på seks, skipper, bestmann og to flekkere, salter og kokk. Før salg av rundfisk ble forbudt i 1920-åra, hadde de dessuten et par sløyere med. Saltfisken ble ført til heimstedet for tørking. Erik Pedersen hadde berg i Gøya. Julius Skålbones leiet bergplass i Kapstø. Den siste hadde også egne berg, men de var for små for virksomheten.

Brygge på Skålbones (Foto: Håkon Hansen Vatne)

Mannskapet på jakta deltok ikke i tørkinga. Bergarbeiderne ble rekrutert av stedets egne folk, og klippfisktørkingen skaffet kontanter som kom godt med.

Det hendte at saltværingene leide berg utenfor heimstedet. Da tok mannskapet lokalbåten heim, mens jakta ble liggende, med skipperen eller en tørker som tilsynsmann.

Sogninger og møringer i "slo-farten" tok gjerne en finnmarkstur mens tørkinga av lofotskreien pågikk, og tilbake fra Finnmark ble de stående om bord og brukte tida til puss og vedlikehold av fartøyet.

Fra Gøya seilte jakta den ferdige klippfisken til Kristiansund. Det vanlige var en tur rundt St.Hans, eller noe senere. Leveransene til Kristiansund tok slutt omkring 1940, da det kom klippfisklager i Bodø. Det var et andelslag av tilvirkere i Saltendistriktet. De kjøpte ei brygge fra Kristansunskanten og satte den opp på Valen i Rønvika.

 

Per Johan Skålbones som har fortalt dette, fikk sin første tur til Kristiansund i 1932. Det var på jakta Alette, med et mannskap på fem. Alette tålte mye seil, men var ikke av de beste som bidevindseiler. Toppfart var 9 -10 knop, og turen tok 3 dager.

Ved hjemkomstenn kunne jakta bli brukt som kjøpefartøy under sildefisket i månedene august-oktober. Silda ble saltet, og som verkere ble gjerne brukt kvinnfolk fra stedet der kjøpet foregikk. På mørkeste vinteren lå fartøyene i opplag. Utstyr og løpende rigg ble flyttet inn på bryggene.

Eldre fartøysfolk blant leserne kan kanskje ha interesse av en fullstendig liste over fartøyene på Skålbones-Godøy.

 

  1. Jekt Haabet. 1870-1877, lastet 15.000 fisk
  2. Jakt Guri Marlene 1877-99, lastet 22.000 fisk
  3. Jakt Sjøfuglen, kort tid
  4. Jakt Karine, 1884-1908. 25.000 fisk
  5. Jakt Alette, 1899 - fortsatt 63.br.t
  6. Jakt Ingeborg, 1904-1954 65 br.t
  7. M/K Saltenfjord 1916-1920
  8. Seilkutter Barvin 1917-1918
  9. Seilkutter Blue Jacket 1918-1928 60 br.t
  10. M/K Solo ca. 1920-1925
  11. M/K Britannia II, 1925-1939 60 br.t
  12. Jakt W.F.Christie, 1934-1944 69 br.t

Den gamle skippergården på Skålbones. Foto: Håkon Hansen Vatne

Den gamle brygga i Gøya
Jakt Heringø i Hopen (Løuise Engen)
Klippfiskbergan på  Godøynes rundt 1900, Foto: N.Helgesen
Sildefiske, landnotsteng, Hopen 1900-1920

Aftenposten 1972

Gamle Bodø Epost: post@gamlebodo.com arne engmo